Mitt nei til DLD

Jeg er én av dem som er motstander av datalagringsdirektivet, men jeg tror de aller fleste av oss overlever med mer registrering og muligens mer overvåking. Det har vært en samfunnsutvikling med mer ressurser til politiet og flere etterforskningsmetoder. Til tross for dette blir det foretatt kriminelle handlinger og de fleste av oss lever greit med at staten bruker sterkere og sterkere virkemidler i kampen mot uønskede handlinger.

Jeg er livredd for at lagring av trafikkdata i fremtiden blir lagring av innhold. Jeg ønsker e-poster, meldinger, telefonsamtaler og SMSer som er mellom avsender og mottaker. Jeg vil ha et samfunn der jeg kan henvende meg til politikere, byråkrater, medier og venner, uten at innholdet blir kjent for andre. De fleste anser det som utenkelig at Posten Norge AS skal lese brevene vi sender i konvolutter. Det bør være like utenkelig at e-poster med informasjon og tanker blir lest av uvedkommende. Datalagringsdirektivet er et skritt i retning av det utenkelige. Når jeg sier nei til DLD, er det ett ja til klare grenser for hvor langt staten kan gå. Jeg vil ha grenser for politikk. Nei til DLD er en klar grense.

Jeg ønsker et samfunn der jeg kan besøke nettstedet til Se og Hør, uten at uvedkommende vet at jeg leser Se & Hør. Så fremst jeg ikke gjør noe galt eller krenker eiendomsrettigheter, ønsker jeg å leve så fritt som mulig.

Jeg ønsker et samfunn med etableringsfrihet, altså at det skal være mulig å etablere bedrifter. Mange ulike bedrifter er en fordel for borgerne fordi det blir konkurranse. Konkurranse gir lavere pris og bedre tjenester. Det er økt konkurranse mellom aktører som har gitt de fleste av oss et rikere liv. Datalagringsdirektivet vil gi mindre aktører betydelige utfordringer. Ja, Telenor vil kunne lagre milliarder av trafikkmeldinger. Det vil ikke små aktører som InfraNord kunne gjøre. Telenor som en gigantisk, kanskje enerådende aktør, vil være en katastrofe for å videreutvikle fremtidens Norge. Datalagringsdirektivet gir statlige Telenor et stort konkurransefortrinn.

Det siste argumentet jeg bruker mot direktivet er signaleffekten. Dersom politikerne hele tiden vedtar nye virkemiddel, blir det vanskelig å avvikle ordninger som krenker personvernet. Staten må gå foran som et godt eksempel. I dag har personvernet dårlige kår gjennom alt fra å offentliggjøre skattelister til kameraovervåking og pasientregistreringer. Jeg vil ut av en vond sirkel, ikke gå dypere inn i noe som allerede er et problem. Skal vi komme ut av sirkelen, må politikerne opptre på en helt annen måte enn det DLD legger opp til.

Mitt ønske for det nye året er at Høyre tar personvernet like alvorlig som det FrP og Venstre gjør. Skjer det, vil ikke datalagringsdirektivet bli implementert i norsk rett.