Vi MÅ si nei……

Undertegnede var kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet i perioden 1991 til 1995. Riktig nok utmeldt i mai 1994. I begynnelsen av denne valgperioden behandlet Nordkapp kommunestyre en spesiell sak. En lignende sak har ikke vært til behandling verken før eller siden.

Det var en islamsk organisasjon, en stor organisasjon i Norge på denne tiden, som søkte om tomt til å bygge moske i Skarsvåg-krysset, altså ikke veldig langt fra Nordkapp-platået. I søknaden ble prosjektet beskrevet, fra det byggetekniske til økonomien. I bygningen skulle det være en vaktmesterbolig, slik at moskeen ble vedlikehold. Kostnadene ble tatt privat, altså ikke over skattefinansierte budsjett. Ordføreren, nyvalgt ordfører som representerte Arbeiderpartiet og en meget populær politiker i lokalsamfunnet ettersom han ble gjenvalgt i 1995 med magiske tall, frontet søknaden i mediene. Ordføreren var veldig positiv til søknaden fra den islamske organisasjonen. Da kommunestyre møtte og behandlet søknaden, var jeg den første som tok ordet i debatten. Jeg holdt et liberalt innlegg med fokus på religionsfrihet, økonomi ettersom kommunebudsjettet ikke ble belastet og at en moske i Skarsvåg-krysset kunne bli en fantastisk turistattraksjon som ga Nordkapp-destinasjonen en ny dimensjon.

Etter meg var det KrFs representant i kommunestyret sin tur på talerstolen. Jeg må innrømme at jeg ikke husker ordrett hva KrF-politikeren lefset av seg fra talerstolen, men noe slik: “Vi må si nei. Dersom vi innvilger søknaden vil mange muslimer komme til Nordkapp. Når vi da sier nei neste gang de vil ha noe, vil de bruke våpen og makt. Overta landet med vold”.

Jeg tok naturlig nok replikk og spurte KrF-politikeren om han virkelig mente dette. Samtidig ba jeg de andre partiene i kommunestyret ta avstand fra KrF-innlegget.

Det var kun SVs gruppeleder som gikk på talerstolen, og tok avstand fra innlegget. SVs argument mot moske i Skarsvåg-krysset, var at partiet ikke ønsket at veien til Nordkapp skulle bli en butikk. De andre partiene holdt munn og søknaden ble nedstemt mot én stemme.

Det var Arbeiderpartiet, Høyre og bygdelista Nordkapp Uavhengig Liste som holdt munn, men stemte imot søknaden.

Denne saken ble behandlet tidlig på 90-tallet. Fortsatt er det borgere med samme holdning som KrF-politikeren, til tross for at vi i Norge har bevist at det er godt å leve i et flerkulturelt samfunn. Denne saken har nok formet mitt syn og forhold til KrF. Mange av dem som kjenner meg vet at jeg ønsker KrF ut av norsk politikk.

De fleste av oss som forsvarer liberale verdier, bør være forsiktige med ordbruken i debatter og forsiktige med hvem som er våre støttespillere. Mange fremtredende politikere har mye å lære av å være mindre negative mot personer som vi av ulike grunner har satt i grupper. Det ideelle ville vært at gruppetenkingen var totalt fraværende. Hvert menneske er unikt og unike passer ikke i grupper.

Flere av politikerne som stemte nei til søknaden, er nå på tur tilbake i Nordkapp-politikken. Blant annet Hans Arvid Hansen og Bjørnar Pettersen. Jeg lurer på hvilket standpunkt de hadde inntatt dersom det i neste periode ble søkt om tomt til moske i Nordkapp?