En ”laaaaang” liste

Rådmannens kuttliste er klar. Jeg skal ikke si hva jeg sa i hele forrige periode i avdelingsstyret for Oppvekst og kultur. Jeg skal heller ikke minne om alle forslagene jeg fremmet på 90-tallet. Hadde forslagene/tankene fått gjennomslag, ville vi for lengst vært ferdigomstilt. Vi kunne ha gått fremtiden lyst i møte. Med dagens sosialdemokrati er det motsatt. Politikerne har litt av en jobb foran seg, og jeg tror ikke dem klarer jobben i 2008-budsjettet. Jeg tror ikke det er flertall for store budsjettkutt i kommunestyret, selv om det kan bety ROBEK-listen. Istedenfor knallharde politiske prioriteringer i budsjettsammenheng på 90-tallet, var Nordkapp-politikerne opptatt av bysaken og store revyoppsetninger. Det må nesten gå galt ed en slik innstilling?

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har nok en målsetning om kutt, men jeg antar det forblir med målsetningen. Hvorfor snu om den politiske kursen nå, når kommunepolitikerne ikke har vært i stand til en snuoperasjon tidligere?

Nordkapp kommune må foreta en politisk kursendring. Jeg anbefaler å sette grenser for politikk. Hva skal kommunen drive med, og hva skal andre ta seg av? Cirka 200 millioner kroner i inntekter er mer enn nok til å drive helse, skole og andre lovpålagte oppgaver, men vi må organisere driften annerledes. Jeg skal komme noen definisjoner som gir en ryddigere debatt.

Privatisering: At det offentlige (stat, fylke, kommune) ikke har ansvar for verken å finansiere eller produsere en vare eller tjeneste, og heller ikke har noe ansvar for at en vare/tjeneste i det hele tatt blir produsert.
Hvis du har behov for denne varen eller tjenesten må du selv både betale for den, og finne noen som vil lage den. Det er mange tiltak som kan privatiseres i Nordkapp, alt fra kinoen til næringsliv der kommunen har en del aksjeposter.

Konkurranseutsetting: At noe som tidligere har vært en offentlig produsert vare eller tjeneste (et monopol) i fremtiden også kan produseres av private. Det offentlige etterspør en vare eller tjeneste.
I praksis innebærer dette at et (politisk) organ (forhåpentligvis) lager en liste med krav til kvaliteten på tjenesten, og så lyser ut en konkurranse.
Private (bedrifter eller ideelle organisasjoner) kommer så med et tilbud, der de viser hvordan de vil løse oppgaven i forhold til kravene, og til hvilken pris.
Et offentlig organ (ikke nødvendigvis politisk) velger så hvilken tilbyder som har det mest troverdige tilbudet. Det er ikke noe krav at man skal velge den billigste.
Finansieringen er fortsatt offentlig. Dette betyr at det ikke er den enkelte brukers lommebok som avgjør kvaliteten på tilbudet.

Anbud: Det samme som konkurranseutsetting.

Kun fantasien setter grenser for hva som kan konkurranseutsettes eller settes ut på anbud i Nordkapp, alt fra kino til Nordkapp helsesenter. Jeg tror jeg avslutter med å ønske lykke til.